Praksisperiode våren 2013

Årsakene til at et undervisningsopplegg fungerte eller ikke fungerte

I den første uka av praksisperioden valgte min gruppe å se på hva som var årsakene til at et undervisningsopplegg fungerte eller ikke fungerte.

Etter å ha prøvd meg litt i forskjellige undervisningssituasjoner, sitter jeg med en klar formening om at klasseledelse er det sentrale i denne sammenheng. Jeg har to eksempler som jeg synes viser nettopp dette. Det første eksemplet er en norsktime. Målet for timen var å kunne fortelle hva et verb er og kjenne noen tempusformer av verbene. Denne timen var helt i begynnelsen av uka og jeg følte meg usikker på rutinene rundt oppstart. Min usikkerhet førte til at beskjedene jeg gav ble utydelige. Når også undervisningsopplegget i denne timen besto av en del undervisning fra tavla, var det mange av eleven jeg ikke klarte å få med meg. Det ble litt uro i klassen gjennom hele timen og jeg er ganske sikker på at den største grunnen til det, var at elevene merket at jeg ikke hadde helt kontroll på situasjonen.

I evalueringen sammen med praksislærer satte vi fokus på oppstart av timen. Vi satte opp en liste med punkter om hva som er viktig ved oppstart, og ved overganger til ny aktivitet. Dette var en god hjelp for meg som ikke har rutinene «under huden» ennå.

Mitt andre eksempel er også en norsktime med de samme målene for timen. Men denne timen hadde et annet undervisningsopplegg som jeg følte meg tryggere på, og som jeg tydelig kunne visualisere for meg selv på forhånd. Når jeg i denne timen var trygg på oppstarten og sikker på undervisningsopplegget, tror jeg at jeg framsto som mer tydelig for elevene. Dette var kanskje den viktigste grunnen til at undervisningsopplegget fungerte bedre, og kan kanskje begynne å nærme seg et proaktivt perspektiv på klasseledelse.(Bergkastet m.fl. 2009) En annen grunn kan være at innholdet i denne timen aktiviserte alle elevene, uansett hvilke nivå de var på. En av aktivitetene var at elevene fikk utdelt hvert sitt verb på en liten lapp i infinitiv, presens eller preteritum, som de så skulle legge i rett bunke på kateteret. På denne måten kunne ingen se om de svarte riktig eller galt, men de kunne rette seg selv når resultatene ble lest opp.

Jeg føler det er i praksis at teorien virkelig får «kjøtt på beina» og tror det er utrolig viktig med erfaring i undervisningssituasjoner. Så kanskje vi i tilleg til praksisperiodene burde hatt et «klasserom» på HIBU? Sykepleierstudentene har jo sine øvingsrom med sykesenger og diverse utstyr…